En Cybjørg-julehistorie

Jul i Nord-Maldal var nesten like stas som Nord-Maldal-Festivalen. Når det var jul hadde alle på seg røde luer og store smil, og alle kjøpte gaver og godteri og gløgg, og andre ting som begynte på G. 

Cybjørg gledet seg mer til jul enn til festivalen. Selv om julefeiringen også var ganske vanlig, og hun ofte endte opp med sammenkrøllet innpakningspapir i nakken. Men hver jul fikk hun treffe tre venner som bare dukket opp natt til julaften.

Første gang Cybjørg traff de tre vennene, var hun ganske liten. Gyda og Arnold og noen andre i klassen hadde gått julebukk uten henne, og hun hadde bestemt seg for at hun skulle hate julen for alltid. Jeg hater julen, sa hun til seg selv. Jeg gruer meg til jul! Julegrue! Julesnue!

Da hun nesten hadde sovnet, så hun en liten skikkelse som satt på nattbordet hennes. Det var en elektrisk nisserobot, med rød lue og opptrekkbar nøkkel i ryggen.
– Hvorfor er du så lei deg, Cybjørg? spurte robotnissen.
– Jeg hater julen, sa Cybjørg. 
– Det var nytt, sa roboten. – Da du var liten elsket du jul og julestemning! Jeg husker hvor gøy du syntes det var å pynte treet og henge opp lyslenker overalt!
– Husker du det? Hvem er du, egentlig?
– Jeg er Fortidens julerobot, sa robotnissen. – Og nå skal jeg ta deg med på en reise!

Fortidens julerobot strakk ut en liten robotarm, og da Cybjørg tok på den med fingertuppen begynte lysene i taket på rommet hennes å blinke. Noen sekunder senere åpnet hun øynene, og så et gigantisk juletre.
– Husker du hvor stort og flott du syntes juletreet var da du var liten?

Illustrasjon: Ida Therese Klungland

Cybjørg husket. Og når hun så seg rundt så hun all den julemagien som hun pleide å elske da hun var enda mindre. Og der, under treet, så hun seg selv også! Mini-Cybjørg hadde rød lue og røde roser i kinnene.
– Skal du la Anrold og Gyda ødelegge stemningen hennes? spurte Fortidens julerobot.
– Nei, kanskje ikke, sa Cybjørg. Hun kunne fremdeles huske hvordan julestemningen føltes, fra nisseluen til tøflene.
– På tide å dra videre, sa robotnissen.

Cybjørg ville egentlig ikke dra. Hun hadde likt seg så godt i fortidsjulen. Og hun var blitt glad i Fortidens julerobot.

Hver jul siden, hadde Cybjørg gledet seg til å få dra tilbake til fortidens jul. Hun lå i sengen sin natt til julaften, og tenkte på den lille robotvennen. Hvert år dukket den opp, og hvert år fikk hun dra tilbake til en jul der hun bare var glad.

Hun kunne fortsatt kjenne lukten av granbar og varm kakao lenge etter at Fortidens julerobot hadde dratt. Men natten var ikke over. Det var fremdeles to venner igjen.
– Hei, Cybjørg! ropte en lysende glad skikkelse fra hjørnet av soverommet hennes.

Nåtidens julerobot var laget av mange lag med juletrelys, surret sammen til en levende person i menneskestørrelse. Eller, ikke levende, men så godt som. Den ga fra seg varm og vennlig energi, og Cybjørg likte den nesten like godt som den lille juleroboten fra fortiden.
– På tide med årets julereise, sa Nåtidens julerobot.

Reisen til nåtiden var litt annerledes enn reisen til fortiden, antakeligvis fordi nåtiden var et sted Cybjørg var allerede. Men når Nåtidens julerobot kom på besøk, reiste den og Cybjørg sammen til andre i Nord-Maldal som feiret jul. 
– Hei, Balder Hansen, sa Cybjørg stille fra utsiden av Ordførerens vindu. Hun visste at hverken hunden, Ordføreren eller Arnold kunne høre henne, siden hun var på magisk besøk. Men det var fint å hilse uansett.

Illustrasjon: Ida Therese Klungland

Balder Hansen logret med halen, og Ordføreren plinget på glasset sitt med en gaffel.
– Jeg vil gjerne holde en liten tale i forhold til julekvelden, sa Ordføreren på den andre siden av vinduet.
Arnold himlet med øynene.
– Det kan jo bli litt i overkant, fortsatte Ordføreren. – Ofte er mindre bedre enn mer, og det gjelder særlig i forhold til elektriske lys og glorete julepynt. Er du ikke glad for at vi har et mer minimalistisk og stilrent hjem, Arnold?
– Nei, sa Arnold.
– Haha, lo Ordføreren. – Arnold, din skøyer!
Balder Hansen bjeffet tre ganger.

Cybjørg og Nåtidens julerobot ble stående utenfor vinduet, men scenen på innsiden gikk plutselig i oppløsning, og samlet seg igjen på en ny måte. Nå satt Arnold alene foran vinduet og stirret ut på snøstormen. Cybjørg følte at han så på henne, men hun visste at hun egentlig var helt usynlig.
– Sukk, sukket Arnold for seg selv. – Alt jeg ønsket meg til jul var julelys og julestemning.
– Julelys og julestemning! ropte Cybjørg uhørlig.
Nåtidens julerobot nikket.
– Kanskje jeg kan ta med litt julelys og julestemning til Arnold? Cybjørg snakket mest til seg selv.
– Jeg trodde du hatet julen, sa Nåtidens julerobot, og blinket med julelysene sine. – Uansett, nå er det på tide å dra tilbake!

Cybjørg var tilbake i sengen sin, og Nåtidens julerobot hadde slukket og dratt. Tenk at Arnold også likte julelys, det hadde hun aldri trodd.

Det var bare én julevenn igjen. Cybjørg likte den siste juleroboten også, men hun var litt redd for hva den kom til å vise henne. Den siste juleroboten var ganske hyggelig, men noen ganger kom den med ubehagelige nyheter.
– Hva mener du med ubehagelige nyheter? spurte en mørk stemme fra under Cybjørgs seng.
Cybjørg skvatt til.
– Kan du lese tankene mine også, nå?
– Selvfølgelig, sa stemmen. – Jeg er tankene dine. Men uansett. Gledelig jul, Cybjørg!
– Gledelig jul, Fremtidens julerobot, sa Cybjørg. 
– Er du klar for kveldens siste reise?
– Nei, svarte Cybjørg.
– Synd for deg, vi må dra uansett.

Fremtidens julerobot hoppet frem fra under Cybjørgs seng. Den var like høy som Cybjørg selv, og skimrende sølvfarget. På hodet hadde den en glitrende julestjerne. Roboten strakk ut en sølvfarget robothånd mot Cybjørg, og i det samme Cybjørg tok den, ble hun dratt inn i en glitrende virvelvind. 

Cybjørg og Fremtidens julerobot snurret rundt og rundt i ti glitrende sekunder, før alt ble stille rundt dem. Cybjørg blunket. Hvor hadde hun dukket opp denne gangen?

– Jeg vil gjerne holde en tale i forhold til julen! sa en metallisk stemme.
Cybjørg så seg rundt. Hun var på torget! Og der, bak mikrofonen på talerstolen, sto en mann hun følte hun hadde sett før. Han så nesten ut som Arnold, bare voksen. Og ordføreraktig
– Det kan vel ikke være …?
– Det stemmer, sa Fremtidens julerobot. – Det er fremtidens Arnold. 
– Har Arnold blitt ordfører?
– Ja, det har han. Akkurat som moren hans ville.

Arnold fortsatte talen sin fra talerstolen. – Julen er en tid hvor vi alle kommer sammen og feirer vårt generelle samhold. Vi feirer juletradisjonene og normaliteten! Andre daler har kanskje pomp og prakt, men vi har måtehold, og det er mye bedre! Moren min lærte meg alltid at julepynt var glorete, så den tradisjonen er jeg opptatt av å videreføre, i forhold til julen. Så nå er det på tide å komme seg hjem og gjøre husarbeid! Masse husarbeid! Skinnende overflater!

Illustrasjon: Ida Therese Klungland

Cybjørg var forvirret. Var dette virkelig hvordan Arnold kom til å bli i fremtiden?
– Hvis man ikke har fått mettet julegledesulten sin, kan man ende opp bitter og innesluttet, sa Fremtidens julerobot. – Og det samme kan skje med deg.
– Å nei! sa Cybjørg. – Hvordan får vi mettet julegledesulten vår?
– Det er faktisk veldig enkelt! Juleglede kommer av gode julehandlinger, og jo mer man deler den, dess mer blir det til alle sammen!
– Det var jo praktisk, sa Cybjørg. 
Hun så seg rundt på torget. Det virket som om menneskene i dalen ikke hadde delt juleglede på veldig lang tid.
– På tide å dra tilbake til nåtiden, sa Fremtidens julerobot.

Cybjørg våknet tidlig julaften morgen. Hun så seg rundt i rommet sitt, men alle robotvennene var borte. Det eneste sporet etter dem var en lyslenke som lå igjen ved fotenden av Cybjørgs seng. Hun bøyde seg for å plukke den opp og henge den på sengekanten, men så fikk hun en bedre idé.

Før julefrokosten sprang Cybjørg hele veien til Arnold sitt hus. Balder Hansen bjeffet da Cybjørg var i innkjørselen, og Arnold åpnet døren før hun rakk å ringe på.
– God jul! sa Cybjørg.
– God jul, sa Arnold og klødde seg i hodet.
– Jeg har en julegave til deg! Cybjørg rakte frem en liten, klumpete pakke.
– Takk, sa Arnold. – Men jeg har ingenting til deg.
– Det gjør ikke noe, sa Cybjørg. – Jo mer man deler gode julehandlinger, dess mer blir det til alle sammen.
– Ok, sa Arnold.
– Pakk opp!
– Nå?
– Ja! Cybjørg nikket ivrig.
Og Arnold pakket opp de magiske julelysene.
– Julelys, sa han til seg selv. – Julestemning! Tusen takk, Cybjørg!
– Bare hyggelig, sa Cybjørg og var på vei til å gå.
– Hei, vent, sa Arnold. – Vil du ikke være med inn og drikke kakao?

Det ville Cybjørg. Hun hadde fremdeles tid. Det var få ting som var så effektivt mot julegledesult, som kakao.

Illustrasjon: Ida Therese Klungland

© Ida Therese Klungland 2021

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: