cybjørg

Cybjørg på litteraturfestival

I juni var jeg og Cybjørg på litteraturfestivalen i Lillehammer, i forbindelse med Pegasus-programmet! På Plan B fikk vi møte omtrent hundre sjette- og syvendeklassinger, jeg fikk lest og fortalt og sunget:)

Stor stas!

En Cybjørg-julehistorie

Jul i Nord-Maldal var nesten like stas som Nord-Maldal-Festivalen. Når det var jul hadde alle på seg røde luer og store smil, og alle kjøpte gaver og godteri og gløgg, og andre ting som begynte på G.

Cybjørg gledet seg mer til jul enn til festivalen. Selv om julefeiringen også var ganske vanlig, og hun ofte endte opp med sammenkrøllet innpakningspapir i nakken. Men hver jul fikk hun treffe tre venner som bare dukket opp natt til julaften.

Første gang Cybjørg traff de tre vennene, var hun ganske liten. Gyda og Arnold og noen andre i klassen hadde gått julebukk uten henne, og hun hadde bestemt seg for at hun skulle hate julen for alltid. Jeg hater julen, sa hun til seg selv. Jeg gruer meg til jul! Julegrue! Julesnue!

Da hun nesten hadde sovnet, så hun en liten skikkelse som satt på nattbordet hennes. Det var en elektrisk nisserobot, med rød lue og opptrekkbar nøkkel i ryggen.
– Hvorfor er du så lei deg, Cybjørg? spurte robotnissen.
– Jeg hater julen, sa Cybjørg.
– Det var nytt, sa roboten. – Da du var liten elsket du jul og julestemning! Jeg husker hvor gøy du syntes det var å pynte treet og henge opp lyslenker overalt!
– Husker du det? Hvem er du, egentlig?
– Jeg er Fortidens julerobot, sa robotnissen. – Og nå skal jeg ta deg med på en reise!

Fortidens julerobot strakk ut en liten robotarm, og da Cybjørg tok på den med fingertuppen begynte lysene i taket på rommet hennes å blinke. Noen sekunder senere åpnet hun øynene, og så et gigantisk juletre.
– Husker du hvor stort og flott du syntes juletreet var da du var liten?

Cybjørg husket. Og når hun så seg rundt så hun all den julemagien som hun pleide å elske da hun var enda mindre. Og der, under treet, så hun seg selv også! Mini-Cybjørg hadde rød lue og røde roser i kinnene.
– Skal du la Anrold og Gyda ødelegge stemningen hennes? spurte Fortidens julerobot.
– Nei, kanskje ikke, sa Cybjørg. Hun kunne fremdeles huske hvordan julestemningen føltes, fra nisseluen til tøflene.
– På tide å dra videre, sa robotnissen.

Cybjørg ville egentlig ikke dra. Hun hadde likt seg så godt i fortidsjulen. Og hun var blitt glad i Fortidens julerobot.

Hver jul siden, hadde Cybjørg gledet seg til å få dra tilbake til fortidens jul. Hun lå i sengen sin natt til julaften, og tenkte på den lille robotvennen. Hvert år dukket den opp, og hvert år fikk hun dra tilbake til en jul der hun bare var glad.

Hun kunne fortsatt kjenne lukten av granbar og varm kakao lenge etter at Fortidens julerobot hadde dratt. Men natten var ikke over. Det var fremdeles to venner igjen.
– Hei, Cybjørg! ropte en lysende glad skikkelse fra hjørnet av soverommet hennes.

Nåtidens julerobot var laget av mange lag med juletrelys, surret sammen til en levende person i menneskestørrelse. Eller, ikke levende, men så godt som. Den ga fra seg varm og vennlig energi, og Cybjørg likte den nesten like godt som den lille juleroboten fra fortiden.
– På tide med årets julereise, sa Nåtidens julerobot.

Reisen til nåtiden var litt annerledes enn reisen til fortiden, antakeligvis fordi nåtiden var et sted Cybjørg var allerede. Men når Nåtidens julerobot kom på besøk, reiste den og Cybjørg sammen til andre i Nord-Maldal som feiret jul.
– Hei, Balder Hansen, sa Cybjørg stille fra utsiden av Ordførerens vindu. Hun visste at hverken hunden, Ordføreren eller Arnold kunne høre henne, siden hun var på magisk besøk. Men det var fint å hilse uansett.

Balder Hansen logret med halen, og Ordføreren plinget på glasset sitt med en gaffel.
– Jeg vil gjerne holde en liten tale i forhold til julekvelden, sa Ordføreren på den andre siden av vinduet.
Arnold himlet med øynene.
– Det kan jo bli litt i overkant, fortsatte Ordføreren. – Ofte er mindre bedre enn mer, og det gjelder særlig i forhold til elektriske lys og glorete julepynt. Er du ikke glad for at vi har et mer minimalistisk og stilrent hjem, Arnold?
– Nei, sa Arnold.
– Haha, lo Ordføreren. – Arnold, din skøyer!
Balder Hansen bjeffet tre ganger.

Cybjørg og Nåtidens julerobot ble stående utenfor vinduet, men scenen på innsiden gikk plutselig i oppløsning, og samlet seg igjen på en ny måte. Nå satt Arnold alene foran vinduet og stirret ut på snøstormen. Cybjørg følte at han så på henne, men hun visste at hun egentlig var helt usynlig.
– Sukk, sukket Arnold for seg selv. – Alt jeg ønsket meg til jul var julelys og julestemning.
– Julelys og julestemning! ropte Cybjørg uhørlig.
Nåtidens julerobot nikket.
– Kanskje jeg kan ta med litt julelys og julestemning til Arnold? Cybjørg snakket mest til seg selv.
– Jeg trodde du hatet julen, sa Nåtidens julerobot, og blinket med julelysene sine. – Uansett, nå er det på tide å dra tilbake!

Cybjørg var tilbake i sengen sin, og Nåtidens julerobot hadde slukket og dratt. Tenk at Arnold også likte julelys, det hadde hun aldri trodd.

Det var bare én julevenn igjen. Cybjørg likte den siste juleroboten også, men hun var litt redd for hva den kom til å vise henne. Den siste juleroboten var ganske hyggelig, men noen ganger kom den med ubehagelige nyheter.
– Hva mener du med ubehagelige nyheter? spurte en mørk stemme fra under Cybjørgs seng.
Cybjørg skvatt til.
– Kan du lese tankene mine også, nå?
– Selvfølgelig, sa stemmen. – Jeg er tankene dine. Men uansett. Gledelig jul, Cybjørg!
– Gledelig jul, Fremtidens julerobot, sa Cybjørg.
– Er du klar for kveldens siste reise?
– Nei, svarte Cybjørg.
– Synd for deg, vi må dra uansett.

Fremtidens julerobot hoppet frem fra under Cybjørgs seng. Den var like høy som Cybjørg selv, og skimrende sølvfarget. På hodet hadde den en glitrende julestjerne. Roboten strakk ut en sølvfarget robothånd mot Cybjørg, og i det samme Cybjørg tok den, ble hun dratt inn i en glitrende virvelvind.

Cybjørg og Fremtidens julerobot snurret rundt og rundt i ti glitrende sekunder, før alt ble stille rundt dem. Cybjørg blunket. Hvor hadde hun dukket opp denne gangen?

– Jeg vil gjerne holde en tale i forhold til julen! sa en metallisk stemme.
Cybjørg så seg rundt. Hun var på torget! Og der, bak mikrofonen på talerstolen, sto en mann hun følte hun hadde sett før. Han så nesten ut som Arnold, bare voksen. Og ordføreraktig.
– Det kan vel ikke være …?
– Det stemmer, sa Fremtidens julerobot. – Det er fremtidens Arnold.
– Har Arnold blitt ordfører?
– Ja, det har han. Akkurat som moren hans ville.

Arnold fortsatte talen sin fra talerstolen. – Julen er en tid hvor vi alle kommer sammen og feirer vårt generelle samhold. Vi feirer juletradisjonene og normaliteten! Andre daler har kanskje pomp og prakt, men vi har måtehold, og det er mye bedre! Moren min lærte meg alltid at julepynt var glorete, så den tradisjonen er jeg opptatt av å videreføre, i forhold til julen. Så nå er det på tide å komme seg hjem og gjøre husarbeid! Masse husarbeid! Skinnende overflater!

Cybjørg var forvirret. Var dette virkelig hvordan Arnold kom til å bli i fremtiden?
– Hvis man ikke har fått mettet julegledesulten sin, kan man ende opp bitter og innesluttet, sa Fremtidens julerobot. – Og det samme kan skje med deg.
– Å nei! sa Cybjørg. – Hvordan får vi mettet julegledesulten vår?
– Det er faktisk veldig enkelt! Juleglede kommer av gode julehandlinger, og jo mer man deler den, dess mer blir det til alle sammen!
– Det var jo praktisk, sa Cybjørg.
Hun så seg rundt på torget. Det virket som om menneskene i dalen ikke hadde delt juleglede på veldig lang tid.
– På tide å dra tilbake til nåtiden, sa Fremtidens julerobot.

Cybjørg våknet tidlig julaften morgen. Hun så seg rundt i rommet sitt, men alle robotvennene var borte. Det eneste sporet etter dem var en lyslenke som lå igjen ved fotenden av Cybjørgs seng. Hun bøyde seg for å plukke den opp og henge den på sengekanten, men så fikk hun en bedre idé.

Før julefrokosten sprang Cybjørg hele veien til Arnold sitt hus. Balder Hansen bjeffet da Cybjørg var i innkjørselen, og Arnold åpnet døren før hun rakk å ringe på.
– God jul! sa Cybjørg.
– God jul, sa Arnold og klødde seg i hodet.
– Jeg har en julegave til deg! Cybjørg rakte frem en liten, klumpete pakke.
– Takk, sa Arnold. – Men jeg har ingenting til deg.
– Det gjør ikke noe, sa Cybjørg. – Jo mer man deler gode julehandlinger, dess mer blir det til alle sammen.
– Ok, sa Arnold.
– Pakk opp!
– Nå?
– Ja! Cybjørg nikket ivrig.
Og Arnold pakket opp de magiske julelysene.
– Julelys, sa han til seg selv. – Julestemning! Tusen takk, Cybjørg!
– Bare hyggelig, sa Cybjørg og var på vei til å gå.
– Hei, vent, sa Arnold. – Vil du ikke være med inn og drikke kakao?

Det ville Cybjørg. Hun hadde fremdeles tid. Det var få ting som var så effektivt mot julegledesult, som kakao.

Last ned en julehilsen fra Cybjørg:) (høyreklikk på bildene)

Les første kapittel av ‘Cybjørg’ (2021)

Kapittel: 01
Dato: 19.04
Klokkeslett: 16.05.07
Temperatur: 17,5 ºC
Normalitet: 100 %

Det var en helt vanlig dag i Nord-Maldal. På en helt vanlig benk på et helt vanlig torg, satt Cybjørg og gjorde ingenting.
– De har gått nå, Cybjørg, sa en metallisk stemme. Cybjørg så opp på lyktestolpen over benken. Hun likte ikke å snakke med lyktestolpen når det var folk på torget. Hun var den eneste som kunne høre hva den sa, så for andre så det ut som om hun satt og snakket med seg selv som en annen idiot. Cybjørg likte ikke at folk trodde hun var en annen idiot. Det hadde skjedd opptil flere ganger, og det var skikkelig kjipt. Det var best å sitte stille når folk gikk over torget, og vente til de var ferdige med å nikke til hverandre og si ting om været.
– Ja, endelig, sa Cybjørg til lyktestolpen. – Alle har gått hjem til middag.
– Må ikke du også gå hjem til middag, Cybjørg? spurte lyktestolpen.
– Snart, sa Cybjørg. – Hvordan har dagen din vært, lyktestolpe?
– Å, helt vanlig, svarte den. – Jeg har stått pal her i dag også! Det var en hund som tisset på meg, men det blir man vant til. Den må jo også få tisse et sted.
– Var det Balder Hansen? spurte Cybjørg.
– Nei, jeg har hverken sett Balder Hansen eller Ordføreren i hele dag! De er vel opptatt med forberedelsene til Nord-Maldal-Festivalen. Lyktestolpen virket tankefull. – Men hva med deg, Cybjørg? Har du hatt en fin dag?
– Jeg ble i hvert fall ikke tisset på, sa Cybjørg. – Men Arnold og Gyda lo av noe jeg sa som ikke var noe morsomt, som vanlig.
– Ikke bry deg om Arnold og Gyda, du har jo meg! sa lyktestolpen og lyste varmt ned på benken.
– Det er sant, sa Cybjørg, og følte seg bedre allerede. Hun likte å ha lyktestolpen som venn. Det var jammen flaks at de kunne snakke sammen. Antakeligvis var det fordi Cybjørg av og til var koblet til strøm, akkurat som lyktestolpen. Det er lettere å snakke sammen når man har noe til felles. Cybjørg skulle ønske at flere i klassen hennes var lyktestolper, så kunne hun hatt noen venner på skolen også. Hun satt stille og tenkte på det en stund.
– På tide å dra hjem og lade! Ha det, lyktestolpe!
– Ha det, Cybjørg, sa lyktestolpen.

Cybjørg og foreldrene hennes bodde i et rødt hus i utkanten av Nord-Maldal, et lite stykke å gå fra torget og lyktestolpen. Tordis og Brynjulf hadde bodd i Nord-Maldal siden de ble født, og de hadde vært kjærester siden de var unge. Nå var de voksne og foreldrene til Cybjørg, og dessuten ansatte i kommunen. Nesten alle de voksne i Nord-Maldal var ansatte i kommunen.

Da Cybjørg var liten, hadde hun trodd at kommunen var det store huset med alle kontorene i, hvor hun av og til fikk være med moren på jobb. Men faren jobbet også i kommunen, og han var noen ganger på kraftverket, og noen ganger kjørte han rundt i bil. Nå som Cybjørg var eldre, hadde hun skjønt at kommunen kunne være omtrent overalt. Cybjørg hadde likt å være med foreldrene på jobb, for alle de andre voksne smilte så mye til hverandre når hun var der. Noen av dem rusket Cybjørg i håret og sa ting som Heisann, sveissann!. Det syntes Cybjørg var veldig morsomt.

Tordis hadde på seg sko som klikket på kommunegulvet når hun var på jobb. Hun likte å sortere ting etter farge og bake horn. Brynjulf likte kaffe med melk og dårlige vitser. Han hadde på seg slips og hjelm når han var på kraftverket, men da fikk ikke Cybjørg være med. På kontoret hadde han også på seg slips, men ikke hjelm. Han pleide å holde i kaffekopper mens han lo av dårlige vitser sammen med andre voksne med og uten slips.

Etter at Cybjørg begynte på skolen, hadde hun dessverre ikke fått være med foreldrene på jobb like ofte. Men noen ganger spurte Cybjørg ekstra pent når foreldrene drakk kaffe hjemme, og fikk en liten kaffekopp å holde i hun også. Da følte hun seg ganske voksen, selv om hun ikke hadde på seg slips.

Når Cybjørg ikke var på skolen, og foreldrene ikke var på jobb, spiste de middag eller så på TV. I helgen gikk de tur i skogen eller kjørte til svømmehallen eller kjøpesenteret eller andre steder. Cybjørg likte aller best å dra til Teknisk museum. Det var ganske langt å kjøre, så de kunne ikke dra dit så ofte. Men heldigvis hadde Cybjørg venner hjemme også. Og hun hadde foreldrene sine.

Det eneste problemet med Cybjørgs foreldre var at de var veldig dårlige til å svare ordentlig på det Cybjørg lurte på. Hun pleide å stille dem spørsmål som for eksempel Hva betyr det å feie noe under teppet, Hvorfor må ingen andre i Nord-Maldal lade og Hva er det i den låste skuffen, men foreldrene begynte bare å snakke om været istedenfor å svare. Hver gang Cybjørg nevnte den øverste skuffen i kommoden i stuen, ble de litt røde på ørene, og moren sa at det var godt at det skulle bli så pent påskevær.

Tordis og Brynjulf smilte alltid masse når de snakket om været. Men det var ikke vanlige smil som betydde glad eller fornøyd, som Cybjørg kjente igjen og forsto. Det var en annen type smil som minnet mer om smilet til Ordføreren når hun holdt tale, eller folk på TV, eller noen som kom på fjerdeplass i OL.

Det Cybjørg likte best med det røde huset, var kjelleren. I kjelleren sto aggregatet, og aggregatet var Cybjørgs aller beste venn. Til og med bedre enn lyktestolpen. Det var fordi aggregatet ladet Cybjørg med strøm. Cybjørg måtte lade hver tredje dag, og da var det godt å ha et kraftig aggregat tilgjengelig. Aggregatet hadde stått i kjelleren da foreldrene kjøpte huset, så det var veldig flaks for Cybjørg. Hun hadde bygget sitt eget fort rundt aggregatet, og inne i fortet hadde hun alle de tingene hun likte best, som for eksempel:

• lyslenker, som også fikk energien sin fra aggregatet
• bokhyllen med alle bruksanvisningene til alle apparatene i hele huset (bruksanvisningen for termostaten til varmekablene på badet var favoritten, fordi den var så liten, men likevel så full av informasjon)
• omtrent hundreogåttitre småskruer og muttere og ting som lignet på småskruer og muttere
• omtrent trehundre ekstraledninger, ladere, batterier, kabler og tilfeldige elektriske duppeditter (det var vanskelig å ha fullstendig oversikt, siden det var en ganske stor samling)
• en Lyn-Mannen-actionfigur som Cybjørg hadde fått til bursdagen sin av aggregatet (hun måtte dra i butikken og kjøpe den selv, men den var fra aggregatet likevel)
• en lavalampe
• en gammel telefon formet som en hamburger, som man ikke kunne ringe med fordi den ikke var koblet til noe
• tre gamle tastaturer (det ene manglet bokstavene Q, V og F)
• en discokule
• to planter, en vissen og en levende
• klistremerkesamlingen. De beste klistremerkene hadde roboter og enhjørninger på seg. Cybjørg pleide å lime dem på laptopen sin, og av og til på aggregatet. Aggregatet syntes ikke det gjorde noe.

– Lærte du noe nytt på skolen i dag? spurte aggregatet.
– Ikke så mye, sa Cybjørg. – Bare litt om kommunen. Og litt om trær.
– Trær, ja! sa aggregatet. – Jeg kan ikke så mye om trær. Jeg vet bare at de er grønne og høye.
– Noen av dem er lave også, sa Cybjørg. – De vokser når de får vann og sol og karbondioksid. Og jord.
– Spennende saker.
– Vokser jeg fordi jeg får strøm? spurte Cybjørg. Hun kjente de elektriske bølgene kile i nakken, der hun hadde hovedstrøminngangen. Hun hadde to små innganger på pekefingertuppene også, en positiv og en negativ. De var nesten usynlige. Strøminngangen i nakken var til fullstendig opplading, og inngangene på fingertuppene var til hurtigoppladning fra batterier, hvis hun var langt hjemmefra.
– Nei, strøm er bare til oppladning av elektrisk energi, svarte aggregatet. Det hørtes litt irritert ut, sikkert fordi Cybjørg hadde stilt det samme spørsmålet omtrent en million ganger før.
Cybjørg hadde måttet lade siden hun var en liten baby. Da måtte aggregatet kobles til vuggen hennes ved hjelp av en lang ledning. Hun hadde trodd at alle barn måtte lade, helt til hun hadde sagt det til Gyda i barnehagen og Gyda bare hadde sett rart på henne. Etter det hadde Cybjørg bestemt seg for å ikke snakke om ladingen med andre.
– Du vokser fordi du får mat, sa aggregatet og kilte Cybjørg i strøminngangen. – Mennesker må spise mat. Kanskje dyr også, jeg vet ikke, jeg kjenner ikke så mange dyr.
– Men hvorfor må ingen andre lade sånn som meg? spurte Cybjørg, mest til seg selv. Hun visste at aggregatet ikke visste. Aggregatet var ikke en datamaskin med informasjon, det var bare en motor som ga fra seg strøm. Det kunne bare vite ting det hadde lært av andre. Først og fremst Cybjørg, siden hun var den eneste som kunne snakke med elektriske apparater og maskiner. Aggregatet tenkte og knirket, og foreslo at hun kunne spørre foreldrene sine om ladingen når de skulle spise middag. Men Cybjørg hadde spurt om det mange ganger før, og hun visste allerede hva slags vær det skulle bli hele resten av uken.

Til middag var det fiskepinner eller kjøttkaker eller lapskaus. Cybjørg var ikke så veldig glad i fiskepinner eller kjøttkaker eller lapskaus, men hun hadde skjønt at hun måtte spise middag hvis hun ville vokse. Cybjørg ville gjerne bli voksen, så folk kunne slutte å kalle henne en freak. Voksne sa aldri slemme ting til hverandre, i hvert fall ikke som Cybjørg hadde hørt. Når Cybjørg ble voksen, ville hun drikke kaffe uten melk, kjøre en rask og hyggelig bil, og kanskje bli kjent med noen flere venner. Men hun visste ikke om hun ville jobbe i kommunen.

Tordis og Brynjulf var slitne når de kom hjem fra jobb.

Nå skal det bli godt med mat, sa de og gned seg i hendene. Så spurte de Cybjørg om hvordan det hadde vært på skolen, og hun sa at det hadde vært helt greit. Noen spurte om noen kunne sende saltet, og noen spurte om noen kunne sende potetene. Det samme skjedde hver dag.

Alle som bodde i Nord-Maldal var opptatt av tradisjoner. Tradisjonsrik var den beste typen rik man kunne være. Hele dalen var som et puslespill med bilde av grønt gress og tradisjoner, og alle som bodde der var brikker som passet perfekt og gjorde bildet komplett.

Alle unntatt Cybjørg.